Jeg sitter dårligt, trengt inn på vindusplass på rad 28. Er på veg til Tyskland og forsöker sover, men det er vanskelig med to norrlenninger ved min side som höglytt diskuterer ALLT. Fra det öyeblikk de såg serverings-vågnene så har de dividert frem og tilbake om de skal ha ost eller skinke på maten. Nr.1 foreslo nettopp att de skulle ta forskjellig type og dele. Nr.2 vill ikke gå med på det og da påstår Nr.1 att Nr.2 er negativ. Diskusjonen om brödpålegget tok minst 10 minutter. Nå har de fått sin mat og begge bestillte kaffe, öl og wisky til å svelge ned frokosten med. Det låter jo rimelig, kl. er jo allerede 7 når vi blir servert smörbröd på 10.000 meters höjde over Skåne og i närheten av Danmark.
Jeg var i Oslo i går og kom hjem sent. Var oppe igjen i dag kl. 4:30 og er altså på veg igjen og regner med å väre hjemme igjen runt midnatt. Det blir to dögn med minimal kontakt med Jonna og Samuel – men sånt hender i blandt. Samuel klippte seg i går men jeg har bare sett resultated via MMS – det var for mörkt når jeg kom i går og når jeg reiste i dag tidlig.
Etter mötet i Oslo i går så traff jeg Aage. Det var förste gang på 4, 5, 6 år som vi traff hverandre og kunne sitte ned å prate. Eksakt som sist, så spiste vi pizza på Peppes rett over sentralstasjonen. Mye har hendt siden sist vi möttes, både på hans og på min side. Vi har hatt sporadisk kontakt via brev, mail og ett og annet telefonsamtal de senste 20 årene, ganske sporadisk. Det er merkelig og bra att samtalene flyter på som om oppehållet mellom dem var dager og ikke år. På ett eller annet sett så kommer vi fort inn på intresante emner - og ofte med Aage - så handler det om å liver, om å leve, hvorfor, hvordan, kultur, musik... Iblant funderer jeg på i hvor stor grad mine egne tanker og ideer har sitt utgangspunkt i Aage. Jeg tror ikke att jeg hadde hatt större interesse for klassisk musikk uten hans guidning i min tidlige barndom, for eksempel. Og jeg tror att han blir litt klokere for hver gang jeg treffer han. Så det er kanskje bra att vi treffes skjelden ellers skulle jo min gode vänn blitt über-smart og i verste fall mistet interesse for mine egne ideer...
Friday, March 27, 2009
Monday, March 9, 2009
Samuel kan nesten gå
Her kommer noen flere bilder og film fra mitt liv som baby. Jeg har lärt meg veldig mye de seneste ukene og det har ikke vert gratis. Jeg har lagt våken flere netter for å tenke ut hvordan forskjellige utfordringer skal takles og det har gitt resultat.
Mine foreldre har stillt opp og delvis tatt del av mine grubblerier om natten. Ofte har jeg fått komme opp i deres seng for å tenke fritt - min grindseng kan föles litt liten og trang for å riktig få fart på de store ideer jeg har for neste dag.
Det jeg publiserer i dag er til alle dere som ikke kan fölge meg på närt hold - og denne gangen spesiellt til Emilie som er så langt borte og som jeg savner så mye, og til tante Sölvi som tok så find hånd om meg i Bergen og som jeg har ett ekstra öye til.
Först ut viser jeg noen triks med en vågn som mamma kom hjem med. Egentlig ikke noen stor sak - men det tok meg noen timers nattesövn å finne ut av det her.
OK - nå kan jeg gå i dusjen alene og har ingen problem med att vannet kommer rett ovenfra og i skallen. Og fort går det...
Og her kommer ett öyeblikkbilde bilde av meg og farfar. Fölgende hendelse: jeg spiser frokost med farfar og han gir meg en stenhard skorpe som troligvis har lagt lengst inne i brödskuffen en ukes tid. What´s the problem ? Det har pappa spist 1000 ganger under sin oppvekst og det gikk relativt bra. Mamma sitter på andre siden av bordet og prater om noe om skarpe kanter, sette i halsen, etc. Latterlig! Jeg er jo 9 måneder gammel og har både saliv og tender så det rekker. Både mitt eget og farfars uttrykk speiler den forundring vi föler over mammas utspill.
Vi resite egentlig til Bergen for å hilse på farmor som låg på sykehuset. Pappa var bekymret og mamma var bekymret og jeg forsto ikke helt alvoret men vell fremme så fikk jeg treffe min kjäre farmor og jeg fikk se en glad og friskere pasient. Jeg sier vanligvis ikke så mye - men bruker andre utrykk for å fortelle hva jeg mener og tror. For de som ikke er helt fortolig med mine uttrykk så tolker jeg hermed den mine jeg har her i farmors fang (og jeg henvender meg til pappa som tar bildet): "Jeg trodde hon var syk, men hon der virker jo ganske pigg, spör du meg".
Normalt så får jeg kraftig ökt pupillestörrelse i det öyeblikk som blitzen går av. På dette bilder har jeg dessuten farfars helvetes-ild i bakgrunnen og får dermed en ekstrem-utvidelse av allt som finns bak öylokkene. Dermed er den saken forklart (dette kostet meg forresten en nattesövn å bearbeide).
Pappa anbefaler att maten min skal deles i små biter og mener det skal underlette fordöjelse eller hva det nå er. På dette bildet er jeg ferdig med min mat og venter på att de andre skal gå fra bordet. Dödtid kan man si, så hvorfor ikke hjelpe farfar med hans mat? Hva var det pappa sa; " små biter (har ingen gaffel så hånden får väre redskap) og så små, små biter. Det her blir nok bra for farfar, han smiler jo allerede.
Og så bader jeg igjen, typ... Jeg vasker limefrukt og dividerer med mamma frem og tilbake om hva det er bra / ikke bra å ha i munnen. (Trykk på teksten for å se filmen).
Til slutt noen bilder som mamma og pappa absolutt ville ha med. De er merkelige de to. Först ser de på meg hele tiden og sier om og om og om igjen att jeg er fin. Så tar de bilder av meg og tar opp kameran dirkete for å se på bildet, som de nettopp har tatt for å le og si att jeg er sååå fin. Så legger pappa bildet inn på PC-en og så drar de meg inn der for å se på bildet på PC, igjen, og så ler de og sier att jeg er fin. Overdrift ? Kankje det.
Mine foreldre har stillt opp og delvis tatt del av mine grubblerier om natten. Ofte har jeg fått komme opp i deres seng for å tenke fritt - min grindseng kan föles litt liten og trang for å riktig få fart på de store ideer jeg har for neste dag.
Det jeg publiserer i dag er til alle dere som ikke kan fölge meg på närt hold - og denne gangen spesiellt til Emilie som er så langt borte og som jeg savner så mye, og til tante Sölvi som tok så find hånd om meg i Bergen og som jeg har ett ekstra öye til.
Först ut viser jeg noen triks med en vågn som mamma kom hjem med. Egentlig ikke noen stor sak - men det tok meg noen timers nattesövn å finne ut av det her.
OK - nå kan jeg gå i dusjen alene og har ingen problem med att vannet kommer rett ovenfra og i skallen. Og fort går det...
Og her kommer ett öyeblikkbilde bilde av meg og farfar. Fölgende hendelse: jeg spiser frokost med farfar og han gir meg en stenhard skorpe som troligvis har lagt lengst inne i brödskuffen en ukes tid. What´s the problem ? Det har pappa spist 1000 ganger under sin oppvekst og det gikk relativt bra. Mamma sitter på andre siden av bordet og prater om noe om skarpe kanter, sette i halsen, etc. Latterlig! Jeg er jo 9 måneder gammel og har både saliv og tender så det rekker. Både mitt eget og farfars uttrykk speiler den forundring vi föler over mammas utspill.
Vi resite egentlig til Bergen for å hilse på farmor som låg på sykehuset. Pappa var bekymret og mamma var bekymret og jeg forsto ikke helt alvoret men vell fremme så fikk jeg treffe min kjäre farmor og jeg fikk se en glad og friskere pasient. Jeg sier vanligvis ikke så mye - men bruker andre utrykk for å fortelle hva jeg mener og tror. For de som ikke er helt fortolig med mine uttrykk så tolker jeg hermed den mine jeg har her i farmors fang (og jeg henvender meg til pappa som tar bildet): "Jeg trodde hon var syk, men hon der virker jo ganske pigg, spör du meg".
Normalt så får jeg kraftig ökt pupillestörrelse i det öyeblikk som blitzen går av. På dette bilder har jeg dessuten farfars helvetes-ild i bakgrunnen og får dermed en ekstrem-utvidelse av allt som finns bak öylokkene. Dermed er den saken forklart (dette kostet meg forresten en nattesövn å bearbeide).
Pappa anbefaler att maten min skal deles i små biter og mener det skal underlette fordöjelse eller hva det nå er. På dette bildet er jeg ferdig med min mat og venter på att de andre skal gå fra bordet. Dödtid kan man si, så hvorfor ikke hjelpe farfar med hans mat? Hva var det pappa sa; " små biter (har ingen gaffel så hånden får väre redskap) og så små, små biter. Det her blir nok bra for farfar, han smiler jo allerede.
Og så bader jeg igjen, typ... Jeg vasker limefrukt og dividerer med mamma frem og tilbake om hva det er bra / ikke bra å ha i munnen. (Trykk på teksten for å se filmen).
Til slutt noen bilder som mamma og pappa absolutt ville ha med. De er merkelige de to. Först ser de på meg hele tiden og sier om og om og om igjen att jeg er fin. Så tar de bilder av meg og tar opp kameran dirkete for å se på bildet, som de nettopp har tatt for å le og si att jeg er sååå fin. Så legger pappa bildet inn på PC-en og så drar de meg inn der for å se på bildet på PC, igjen, og så ler de og sier att jeg er fin. Overdrift ? Kankje det.
Subscribe to:
Posts (Atom)