Den siste skal bli
den förste og den förste skal bli den siste.
Så lyder Herrens
ord og nå skal vi teste sannheten i dette.
Jeg stod opp kl.
06 i Mölndal utenfor Göteborg. Huset var stille i vente på stormen. Jeg smög
meg utav sengen, der Sander fremdeles låg igjen i dyp sövn, og tok rettning av badet for en kvikk dusj
för avreise. Hele familien, minus Anne Marthe, Emile og Noah skull reise
gjennom tre land på under 20 timer og min erfaring sa att det kunne oppstå
problemer under reisen. Men tre barn, 5 kofforter, 4 ryggsekker, en pose med
mat og en håndveske, så kreves det en detaljert plan. Med tanke på att vi
skulle bytte ferdmiddel ett flertall ganger, så behövde vi i tillegg flaks
eller Gud’s nåde eller hvorfor ikke begge deler, om vi skulle komme oss i havn
med godt humör og alle kolli innom rekkehold.
Klokken nermet
seg 6:20 når jeg kom ut av dusjen og da var Jonna, en katt, en hund og to barn
våken. Problemet var att ingen av barna var mine. Dagens först utfordring låg
altså i å vekke mine egne tre og forsöke å få de til å tro att denne dagen
skulle bli fantastisk på alle måter.
Det gikk ganske bra og Lilli og Sander var
de förste som satt seg i taxien. Deretter kom alle kolli og oss andre i tur og
ordning. Kl.7:03 satt vi alle i en stor bil på veg til kajen og Stena Danica
som skulle ta oss til Fredrikshavn i Danmark.
Det å ta seg ut
av en taxi og inn en dör låter overkommelig. Samme övelse med 11 kolli og 3
barn er ikke i närheten like trivialt. När bildören går opp så flyger tre barn
i tre rettninger og samtidig forventer taxi sjåfören seg hjelp og ledelse med
de andre 11 kolliene. Vi prioriterer fremdeles det som har puls og fikk samlet
ungene för vi fikk bagasjen på plass. Deretter gikk vi gjennom en dör, opp en
rulletrappe og inn i en overfyllt ventehall med overtente Svenske turister på
veg til nabolanded for å kjöpe kraftig rabattert snus i taxfree shoppen.
Vi kom
tidlig - med likevel for sent. Det var minst 200 meter kö som vi måtte passere
i feil rettning for å til slutt komme sist.
Vi ante der og da
att "föste-parkett" var utenfor rekkehold. Men vi glemte ikke målet og trasket
oppover landganger, til höyre og venstre med pause bare der noen ville se
billettene, og var til slutt ombord. Vi hadde allerede misslykket med vår
strategi, å komme först, men vi hadde ikke tid til å omvurdere taktikken, så
Jonna slapp bagasjen med en gang vi var ombord og tok med ett par unger i
rettning akterdekk for å finne ”parkettplassen”. Jeg samlet alle kolli, satt en
unge til å våkte mens jeg gikk i skytteltrafikk til ”parkettplass” med dött
kolli.
Vi fikk plassen nermest dansegolvet, fire stoler rundt ett rundt bord og
stedet luktet sprit, öl og fersk oppkast. Det bekymret ikke ungene seg for, de
hadde sett 1000 spilleautomater på vegen og var ivrig etter å komme tilbake dit.
Vi var fremdeles i Svensk territorialvann der gambling ikke er tillatt, og
dette reddet meg i siste sekund. Samuel kan argumentere mot eller for absolut
alt, men selv han forsto att en enöyd banditt unten lyd og bevegelse lukter
dårlig fisk. Vi vandret videre og kom til en salong med Ekornes lignende
stresslesser på rad og rekke og barnas lekerom i samme flöy. Hadde vi tatt til
venstre etter landgangen så hadde dansgovet vert byttet ut med komfortable
stresslesser i rött. Vi hadde i tillegg fått höre på Syd Amerikansk hiphop fra
en medbrakt megahöytaler tillhörende en trött gruppe småguttespillere fra Sao
Paulo som hadde med en pokal fra Gothia cup.
Etter en time gav
familien på nabo-bordet opp og gikk - og på ett mikrosekund var Jonna der, med
seg selv og kolli i de andre stolene. Vi hadde erobret nytt teritorium og
flyttet oss ett steg bort fra dansegolvet og oppkastets episentrum. Etter
ytterligere en time hadde nesene våre delvis vendt seg, vi hadde begge vert i taxfree
og testet parfyme fra armhulen till negleröttene, så nå begynte det å bli riktig
behagelig. Til slut hadde vi nesten helt glemt den dårlige lukten og gikk og
kjöpte oss hver sin rekesmörgås som vi med fornöyelse åt opp, nå nermest i mitten
av nattklubben.
För siste reken
hadde kommt ned så var vi i stille farvann bak moloen i Fredrikshavn. Vi var
garentert sist ut fra båten. For å väre helt korrekt så var Lilli den siste
over landgangen - utenom besettningen som allerede var i full fart med stövsugeren
og som dessuten aldrig kom i land.
På den förste
ettappen konstaterer vi: sist inn, sist ut!
Mot alle odds så
stod det fremdelse en buss utenfor når vi vell var nede på fast mark. Han
skulle ganske riktig til tågstasjonen så vi var velkommen ombord. Derimot så
ville han bare ha betaling i dansk valuta, noe vi ikke hadde. Han var vennlig å
tipse meg om att jeg kanskje kunne få ut kontanter i billettluken der vi kom
fra men att jeg måtte skynde meg for han skulle dra om 2 minutter. Jeg forsökte
å forklare att jeg hadde 11 kolli, 3 barn og en kone som også skulle väre med
og som jeg måtte hente för jeg hentet penger. Buss sjåfören mente det var
rimelig og etter att allt og alle var ombord i bussen så sprang jeg tillbake
mot båten og opp trappene og skuet noe jeg hadde sett för. 200 meter kö, for
retur til Göteborg og 50 meter kö til billetluken. Jeg sto der og tenkte i 30
sekunder, snudde og sprang ned igjen og foreslo att det kanskje var enklere å
fikse dansk valuta inne på jernbanestatsjonen.
Han delte mitt syn på saken og
dermed drog vi iveg, 7 minutter forsenet, 2 barn i baksetet uten belte og med
Lilli i katapultposisjon i mitten og 20 meter fri sikt til front-ruten. Vell
fremme var det tre barn ut i tre retninger og 11 kolli på perongen. Vi
plasserte alt og alle ved perong 1 og jeg la på sprang mot sentralen for å
hente penger. Der fanns det ikke automat og heller ikke billettkontor. Det
fanns bare en dansk variant av Narvesen, som heller ikke kunne veskle penger
med som gav meg rettning inn mot sentrum der en minibank skulle finnes. Jeg
sprang og småsprang og fannt en bank og fikk tak i Danks valuta til
bussjåfören. Tilbake fusket jeg litt, gikk fort helt til jeg var i synhold for
stasjonen og så la jeg på sprang sånn att han forsto att jeg hadde anstrengt
meg. Men der var det ikke noen buss lenger. Bare en haug med 11 kolli og
familien. Bussjåfören hadde gitt opp, han hade en rute å passe.
På andre etappe:
sist inn, sist ut... Testen kan ikke gjenomföres. Underlaget blir ikke
statistisk signifikant. Vi var de eneste passasjerene.
På Fredrikshavns
tågstasjon hadde vi god tid. Så god tid att jeg foreslo att vi skulle låse inn
allt kolli og ta en bytur. Vi var alle enige men först skulle ungene spise
dansk pölse. Med vekslepengene etter dansk pölse i bukselommen så started jeg
jobben med å flytte kolli mot oppbevaringsboksene. Jeg fyllte to store bokser
med hadde fremdeles 5 kolli igjen. Nå hadde vi plutselig bara 50 min til tågets
avgang og en kjapp kalkyle viste dessuten att det skulle koste oss 80 danske
kroner for to bokser og 120 for tre om vi tenkte gå på byn i 50 minutter. Vi
bestemte oss for å spise pölser på stasjonen og fannt ett helt eget, nedlagt
jernbanespor bak stasjonsbyggningen der pölsene fortärtes. Med all springing
etter penger, test-pakking av oppbevaringsbokser og pölsespising, så tilbrakte
vi 2,5 timer på Fredrikshavns jernbanestasjon.
Med det i bakhodet så var vi
klart först.
Tåget tok oss til
Hirtshals med tågbytte i Hjörring. Der hadde vi i henhold til tabellen hele 4
minutter på oss. Som gjennom ett mirakel så hadde vi allt og alle med oss når
vi satt på nye seter på veg mot endestasjonen i Hirtshals.
I Hirtshals var vi
uten diskusjon sist ut. Når vi rullet 11 kolli langs perongen var den klinisk
ren for mennesker, utenom oss.
Fredrikshavn -
Hirtshals: De förste skall bli de siste, bingo!
Jeg tror klokken
var ca 3 når vi kom til Hirtshals. Båten til Kristiansand skulle gå klokken 5
men var allerede 1 time forsinket pga dårlig vär!!! Den tid den sorg, vi gikk
med all oppakkning de 15 minuttene til Hirtshals sentrum og fannt en dansk
restaurant, med norske vaffler som solgtes av kinesere. För det hadde vi
stukket hodet innenfor ett mer typisk dansk spisesested, som såg ut som og
luktet som Hordaheimen men som i hovedsak serverte dansk pilsner. En vaffel med
jordbär og vanilje-is kostet 38 danske kroner. Alle barn ville ha, ingen barn
ville spise, ”farmor sine er mye bedre”! 114 danske kroner is dass. Jonna tok
Lilli og Samuel med en liten tur, jeg og Sander studerte kartet over byen.
Når vi igjen var
samlet oppstod en situasjon som påminnte mig om att engler finns. Vi hadde samlet
alle kolli og skulle gå og nå var Lilli borte. Vi visste att hun var i närheten
med jeg og Jonna gikk i hver sin rettning for å lete. Ingen av oss fannt henne
og plutselig hörer vi ett skrik og ser hvordan motorsykkelen treffer Lilli som
kommer springene frem fra sitt gjemmested fremfor en parkert bil. Jeg ser
hvordan hun slås til market men oppfatter ikke hvilke kroppsdeler som treffer
asfalten. Vi får henne opp, hun gråter men har ingen synlige skader i hodet.
Hun klager på smerte i ene foten med viser att hun kan stå på beina och gå.
Altså ingen hodeskader og ingen beinbrudd. Sannsynligvis ble hun truffet av
dekket og slengt i marken og hun har klart å ta imot med armene. Dette ble förste
gangen jeg ser noen bli påkjört og det rammet det skjöreste lille vesen jeg har.
Jeg fikk en melding om å passe bedre på det jeg er glad i.
Sander hadde
tegnet opp vegen fra ulykkesplassen til båt-terminalen på gratiskartet over
Hirtshals og det var alt for langt, til og med uten bagasjen og barn. Vi fikk
snart tak på en taxi og var fremme litt over fire. Vi hadde nå veldig god tid
til båten som skulle gå kl. 6. Vi var först og hadde en hel stor terminal for
oss selv. Vi fannt til og med vegg-uttak på ett flertal steder og snart satt
det ett barn i hvert sitt hjörne med en hversin iPad og iPhone. Tiden gikk fort
men sakte seg det mennesker inn og för vi visste ordet av det så så kom båten
inn og avfart ble annonsert på höytaler-anlegget.
Denne gangen skulle vi ikke
bare gå på landgangen. Först måtte vi ned igjen en etage og ut i en buss som
skulle ta oss til selve båten. 3 barn, to voksne og 11 kolli var igjen på veg
ned heisen til förste etage der vi kom for to timer siden.
Inn i bussen var vi
sist, ut av bussen var vi först. Ombord på båten var vi igjen sist men vi hadde
ingen planer på å legge om taktikken, så Jonna flög i vei med to unger for å
finne plass, jeg satt en unge på vakt og begynte skytteltrafikken med bagasjen.
Vi hadde bra biletter, salong med buffet inkludert.
Jonna fannt en
gruppe med 6 stoler og stort bord. En annen sjöfarer fulgte også vår taktik og
hadde allerede plassert en mengde poser i det ena av de seks setene. Setene var
av god kvalitet, samme Ekornes-stil som tidligere på dagen, bare i svart.
Senere skulle jeg forstå hvorfor de kostet på oss skinn-stoler i stedenfor den
gamle gode syntet-velur varianted. Vi var som sagt sist inn vilket i salongen
med buffe betydde att samtlige medpassagerer allerede hadde velfyllte fat. Vi
hadde drygt to timer framfor oss så vi hadde ingen panikk og regnet kaldt med
att det skulle finnes nok mat og tid for oss.
Jonna tok to barn
med seg og hentet mat og jeg satt med ett barn og passet på kolli. Etter en stund kom de sjanglende tilbake med reker, potetgrateng, cola, kjött, flesk og det ene
med det andre. Matlysten var stor og jeg tok med siste unge til buffeen.
Nå sjanglet
vi mer. Sander ruste frem og tilbake mellom rettene og jeg måtte til slut få
han til å holde seg fast når vi gikk rundt og fyllte på. På veg tilbake til
Ekornes gikk vi som fyllefanter og nå luktet det dansegulv igjen, samme som på
Stena Danica.
Vi hadde nå kommet ut i åpent have og den forholdsvis lille
aluminiumsbåten slengte seg friskt mellom bölgene. Jeg renset nykoste reker, la de i tykke lag på ferskt bröd og moste på majones. Salivet sikklet i munnen i vente på
havets delikatesse og i min totale konsentrasjon på reker hadde jeg helt ungått
å höre de stadig mer höylytte gulp rundt i salongen.
För siste reke var nede så
var jeg imidlertid fullt bevisst og både hörte og såg hva som holdt på å skje.
Vi var nå 25 minutter fra Hirtshals, Nordsjöen låg åpen til venstre, hele veien
til Storbrittania og vestavinden hadde byggt opp bölger som fikk
aluminums-vidunderet til å danse som skum på bölgetoppene. Nå spydde folk
åpenlyst, rett til höyre satt en relativt ung gutt med rasta-frisyre og fyllte
pose etter pose. Han ble i prinsipp sittende fremoverböyd, med rasta-frisyren i
en spypose hele veien fra nordre Danmerk til södre Norge, stakkaren. Jeg vet ärlig
talt ikke om han overlevde. Han må ha tömmt seg på mengder i närheten av sin
egen kroppsvekt.
Nå begynte Jonna
å skru på seg og Sander hadde ont i magen. Lilli sovnet og låg tryggt i Ekornes stolen. Samuel var totalt
inne i ett spill på iPaden og virket fungerende. Jonna forsvannt og kom tilbake
når vi var i havn.
Sander kom opp i
fanget mitt og vred seg i magesmerte og svette. Vert 25 sekund påminnte han meg om att han
hadde ont i magen og når han samtidig åpnet öynene så såg
han gamle og unge som gulpet og spydde i poser og sekker og seter. Honnör til Fjordline
som installerte Ekornes med skinn. Velur hadde blitt ett mareitt for personalen
som törket spye for hånd. Personalen gikk rundt med plasthandsker og forsynte
passagerene med poser, törkepapir og vann.
Jeg pustet gjennom munnen i 2 timer den
kvelden og fokuserte alt jeg hadde på han som låg i favnen og jamret. Jeg hadde
ikke tid å tenke på Jonna med håpte att hon fremdeles var ombord. Nå var Sander
kritthvit og en i personalen som hadde lärt seg å lese fargekode kom med tre
poser og servietter. Ikke lenge etter så reiste han seg og tömte seg for
förste gang. TV monitoren på veggen viste ett sjökart med satelitt-kontakt, som
konstaterte att vi var mitt mellom Danmark og Norge. Rasta-frisyren låg med
pannen i bordet, pose nummer 5 hengende under. Har ingen anelse om hvem som
holdt posen for han.
Sander kom fort i
humör og ville spille iPad, hvilket han ikke fikk. Lilli sov men Samuel var nå
ferdigspillt og hadde ont i magen. Han satt på andre siden av border, diagonalt
fra meg. Den ensome mannen på setet nummer seks, rett fremfor Samuel, var nå i
beredskap og gikk og hentet flere spyposer. Da opplevde jeg det tredje underet denne
dagen. Mannen var 8 barns pappa! Han hadde stor forståelse, var uredd og forstod
hva det betyr å ha med seg 3 sjösyke barn og en forsvunnen kone på Kattegatt. Nå
rennte tårene på Samuel og han lurte på hvor mamma var. Jeg kunne bare tröste
han med att vi var halv-vegs og att mamma sannsynligvis var ombord. Jeg insåg
senera att trösten var magrere enn hva rasta-frisyren hadde blitt ved dette
tidspunkt.
Sander ville ha spyposen igjen. Han reiste seg opp i sittende, jeg
hold posen men ene hånden og rundt kroppen med den andre. Jeg klarte ikke å
skille hans spylyder fra andres men kjennte hvordan kroppen spente seg så ungen
föltes som en eneste muskelknute. Jeg forsto att han jobbet med å få opp resten
av rekene og såg att noen ufordöyde Ahlgrens biler i lysegrönnt fulgte med.
Det
gikk over og han ville spille iPad igjen og jeg insåg att jeg kanskje hadde 15
minutter på meg för neste omgang. Nå var han rolig i mitt fang og jeg kunne få Samuel
over til sete ved siden av. Han låt som Sander for en time siden. Samtidig våknet
Lilli på andre siden bordet, reiste seg halvt opp og såg fullstendig forvillet
ut. Hun hadde nå sovet seg gjennom halve turen men hadde seget ned så hoden
hadde lagt i 90 graders böy siste 30 min. Totalt sett var hun på dårlig humör
eller spy-syk, eller trött eller allt sammen på en og samme gang. Jeg visste
erlig talt ikke men hadde heller ingen andre fornuftige valg enn å legge en nå
sovende Sander i Ekornes-stolen sammen med Samuel, bytte side og stol og ta
hånd om Lilli.
Hun var utröstelig of ville bare se mamma. Det önsket delte hon for
övrig med meg.
Det finns dårlige steder på jorden og under jorden, men nå föltes
det som vi var i närheten av en av disse plasser. Stanken, stemningen og svart
stressless kommer for all tid å stå som symbol for Ragnarok. Vi var kanskje ved
forrgården, men er emnet for bedre plasser og når alt var svart så kom lyset i
form av Kristiansand skjärgård og en matt, blek men levende mamma.
Det gav
tröst til Lilli og kraft til far. Samuel begynte også å få liv og hans
forvridde ansikt f-yllt av smerte ble forvandlet til noe som ligner håp. Jeg
tok med Samuel ut en tur - og frisk luft, måser og holmer og skjär fikk liv i oss begge to.
Da vi kom inn igjen hadde folk begynt å gjöre seg rede for ilandstigning. Nå
sov både Sander og Lilli. Stövsugere eller slamsugere eller hva de nå drog
under stoler og bord durte i örene, men de sov og vi som var våkne var glade.
Alle tidligere strategier la vi på is og under ett kort familieråd kom vi frem
til att vi skulle bäre ut de sovende först og skite i det döde kolliet til
alle levende var på fast grunn.
Det var en bra strategi som ble yttrerligere
fremgangsrik da tre kraftige sjömenn frivillig tok vår bagage hele veien til
tollboden. Derfra tok vi over over men nå var vi på fastlandet og absolutt
ingenting kunne få oss i ubalanse. Till og med en tom gate, regn og ingen taxi
så langt öye nådde, kunne ta fra oss lykkefölelsen. Sander hadde våknet og
sprang siste stubben ut, som om ondemannen var etter han. Lilli var våken og
glad som en perle.
Etter 30 minutter venting i regnet så kom det en taxi. Vi
pakket inn 11 kolli, 3 barn og oss selv og forlot havnen. Gjennom det det
skittne viduet i den enorme taxien såg vi lenger borte i havnen en forvokst speed-båt
i rött og blått med Fjorline skrevet med groteske bokstaver langs hele siden. Da
fölte jeg for förste gang att jeg ville spy.
Vi kom först til
kaien i Hirsthals. Vi kom sist ut i Kristiansand. Det finnes ingen regel uten
unntak og vi konstaterer att bibel-sitatet stemmer.
