Time to say Dubai

Den 15 Juni ble en spesiell dag for oss alle. Mamma og pappa hadde stått opp veldig tidlig og plutselig kom noen og hentet meg opp av sengen. Jeg forstod egentlig ingenting för jeg hadde kommt ned i kjökkenet. Öynene var nesten klistret igen og klokken var 04:45 og en taxi stod og ventet på gaten. Jeg fikk litt vann i ansiktet og i baken, en ny bleie og klär og så var vi ute av dören  og i en gul gammal bil.

På flyplassen fikk jeg frokost og när klokken var 06:30 satt vi allerede ombord på ett fly, jeg og mamma sammen og pappa langt der bak.

I Wien landet vi, det husker jeg, for da fikk jeg enormt ondt i örene. Men vi kom snart på fast mark og der hadde de brukbar mat og bra med plass å leke på. Jeg gjorde golvet rent gjennom å dra meg rundt der det var mest skit og när det var tilrekkelig rent så reiste jeg meg opp etter allt som fanns til jeg ramlet ned og slo hodet i tregolvet. Det var ondt men det ble snart bra när jeg fikk komme opp i mammas stol og smake mer av hennes mat. 

Vi  fikk väre på flyplassen ganske lenge eller 3 timer som pappa sa. Jeg gikk en tur med pappa for å se att alt stod bra til i taxfree, vi åt litt igjen, byttet bleie igjen og vips så var både pappa og jeg klar for en höneblund.

Rett som det var våknet jeg og da bar det i veg igjen gjennom korridorer, oppfor trapper og inn mellom folk. Pappa var ganske fornöyd med att jeg hang på armen for i stedenfor a stå i en lang kö, så kom vi först ombord i neste fly bare for att jeg var der. Smart av flyselskapet, aldri hadde pappa kommet så tidlig ombord noengang, mente han.




Jeg var også positivt overasket selv om jeg ikke helt forstod. Her satt jeg ivertfall, i kneet på mamma og vente på avgang og denne gangen skulle vi fly i 5,5 timer til helt andre breddegrader.
Når vi endlig landet så hadde jeg sovet i flere omganger og spasert frem og tilbake i flyet ett antall ganger. De kom forresten med en liten seng til mig som de hengte på veggen ca i höyde med pappas kne og med ett avstand som gjorde att jeg kjente mine foreldres fuktige pust i nakken så lenge jeg ble liggende.





Den flyturen tok på, pappa. Men vi landet igjen, helt etter planen og i tid. Spesiellt pappa var ivrig med å få oss ut av flyet kjappt og han strålte när vi komm oss til passkontrollen, nesten först av alle. Men passkontrollen tok tid likevel. I 30 graders varme fikk vi stå å henge i nesten 30 minuter. Det tok på, meg denne gangen og jeg ble ganske ilsken en periode. En dame slo en veske i hodet på en gutt og det förte til att gutten begynnte å grine og att de fikk gå ut av köen og rett frem til passkontrollanten. Pappa foreslo att damen skulle kakke meg i hodet også, men der satt jeg stopp. Det finns grensen. Jeg ble stille og med ett så var vi gjennom og på veg til bagage-båndet.
Mamma gikk på toalettet og pappa stresset rundt ett rullebånd med stirrende blikk og meg hengende under en arm. Samtidig som mamma kom så drog pappa en veske av båndet og ned på golvet. Vesken var tydligvis veldig lik vår og kom fra Stockholm og det skulle i vanlige fall väre tillrekkelig for å ta vesken å dra. Senere viste det seg att det ikke var tilrekkelig.

Ja, ja. Vi tok taxi til hotellet, og ikke hvilken taxi som helst: en "Lady's taxi". En sådan taxi har rosa tak, kvinnelig sjåför og forbud for menn å sitte i fremsetet. Etter 20 minutter sjekket vi in på Raddison Blue i Dubai, Media City. Pappa var fremdeles fornöyd, for det förste han spurte om gav helt rett svar: Ja, vi viser EM-kampen Sverige-England på tv her i huset. Kampen begynner om 10 minutter. Det siste var overflödig informasjon for pappa men ny for mamma og gav svar på pappas effektivvitet  på  Dubai International.


Pappa lovde mamma å åpne bagagen og ta frem klär og fremforallt bleier för han stakk til hotellets pub der kampen nu snart skulle starte på stor-skjerm. Med da begynte problemene å hope seg opp for pappa. Förste problem; låsen på högre side var låst. Merkelig, mumret han og gav seg på låsen på venstre side. Pappa ble stille ett lite sekund för han begynte å mumle noe om idioter i tollen. Så gav han seg på kodelåsen fremme på kofferten og den var også låst. Med viss tilfredstillelse vridde han koden til sin standart posisjon; 0 0 0, og vips så åpne den sig. Hans umiddelbara konklusjon var like enkel som selvklar: vesken er min og det finns idioter i tollen som har låst side-låsene og slengt nökkelen. Pappa tenkte igjen, nå ganske lenge, mens tiden gikk og kampen i Kiev ble blåst igang. Så fikk han en ny ide; jeg sjekker om bagage-taggen på kofferten stemmer med kvitteringen fra Arlande. Men det gjorde den ikke og nå hadde England hatt sin förste mål-changse i Kiev. Det ble mye svett og tårer på vårt rom og febril googling for å finne rett telefon-nummer til rett avdeling, på rett terminal på Dubai International Airposrt. Han lykkes til slutt, men ble ikke mye gladere for det. Med ett rykk tok han sekken, penger, passet og feil koffert og forsvant. Og nå ledet England 1-0.
Tydeligvis hadde han tatt feil på bagage-båndet og det viste seg att en annen passager, på veg til Kabual, allerede hadde meldt sin bagage savnet og nå stod og gråt på Dubai Interantionals baggage-handerings kontor på Termianl 1.

Selv forstod jeg ikke så mye av allt vesenet, men blev veldig forskrekket over att pappa bare forsvant med en gang vi kom, og stod lenge i vinduet og spanet etter han.

Han kom tilbake når Sverige ledet 2-1 og såg resten av tragedien "live" i hotellets pub. På slutstillingen 3-2 til England kom han tilbake til oss, med da sov jeg.


Dagen etter var tragedien i Kiev glemt og vi spiste en god frokost etter en natt med urolig sövn. Mamma mente att jeg hadde sett for mye dagen för og att opplevelsene hadde holdt meg våken i perioder under natten. Dette skulle foresten mamma få kjenne på neste natt. Etter frokost gikk vi på tur rundt hotellet.Turen tok 4 minutter omtrent og det var tur att den ikke var lenger, for kl. 10 på formiddagen var det allerede 40 grader i skyggen. Kl. 12 hentet Christer oss (pappas nye sjef) i en riktig bil, en Hummer. den drar 2,3 liter bensin per mil med det skal visst ikke svi så mye som hjemme for bensinen koster bare en krone literen. Christer tok oss hjem til sitt hus og lot oss hilse på sin familie. 


Etterpå reiste vi all til ett vakkert sted og spiste middag. Dette var en riktig restaurant, kankskje den beste jeg har besökt i livet. Jeg hadde på meg kokke-hatt men var aldrig i närheten av kjökkenet.






Dagen etter så  besökte vi pappas kollega og familie som også kommer fra Stockholm. De flyttet ned til Dubai i April og har kommet i eget hus. De har en jente som er like gammel som meg + 5 måneder. 

De er medlemmer i en klubb der man kan komme å bade hele dagen om man vill. Der spiste vi forresten lunch og om vi flytter til samme område så kan de som besöker oss få väre med mig og bade. Det blir omtrent som syden hele uken.

Vi badet aldrig i klubben men resite ned til sjöen og badet i riktig vann med riktig sandstrand. Jeg og mamma badet og pappa tok meget spesielle strandbilder, typ med ryggen mot vannet. Men bildet gir likevel en ide om hvor nermt stranden ligger til selve bykjernen i Dubai..

Så har i vi kommet till Mandag og nest siste kvelden. Da spiste vi middag med pappas kolleger i Marina'en. Ganske heftig område der man kan bo på 80-ende etage med balkong og utsikt over havet. Pappa sier att om han ikke hadde hatt barn så skulle han ha bodd der. Men det er jo en höyst hypotetisk tanke.

I dag, Tirsdag, har vi fortsatt å reise rundt for å lete etter hus og skole til Samuel. Nå er klokken 22:00 og jeg sover som en sten. Om en time blir jeg vekkt opp og vi starter hjemreisen. Flyet vårt letter 01:50 i natt og vi er tilbake på tregolvet i Wien kl 6:00 i morgen tidlig. Vi kommer å få vente i 2 timer men da flyr vi direkte hjem til Stockholm. Og vi gleder oss allerede til å se Samuel og Sander igjen. Men  nå må jeg få litt ro, har bare 50 minutter igjen å sove.