Vi har ett lite problem med hunden vår. Han spiser alt han ser. Han spiser også det han ikke ser, det han bare lukter seg frem til. Og det er jo mye verre for hunder har en enorm luktesans og vår hund tilhører en rase der denne egenskapen er spesielt bra utviklet.
Jeg forsøker å være en god hundeeier men tålmodigheten settes på prøve når han drar seg inn i busker og kratt etter skit. Eller når han luffer med hode i asfalten og jeg ser ut som om jeg går rundt med en støvsuger uten skaft. Hodet henger ned fremfor han og snuten er en millimeter over veien. I konstante bevegelser snur han skallen frem og tilbake og sniffer, slikker og spiser det han kommer over i farten.
Her en morgen oppdaget jeg noe som jeg reagerte på. Med en gang vi kommer ut på de store veiene så går han plutselig helt normalt og ligner en vanlig oppfostret hund som har lært seg å gå fot eller hva det heter. Med slapp lenke spaserer han ved min høyre side i samme takt som meg og hodet holdes høyt, i en nærmest aristokratisk posé. Men han hater å gå der. Jeg føler hans apati. Han går for att han må gå og han håper og vet att han snart er hjemme eller tilbake på den smale veien. Iblant ser han opp på meg og forsøker si: "Kom deg hjem og les Matteus 7, 13-14"
Bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går der. Men smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.
Og tenker man etter, det er jo noe rørende. Coby vil tilbake på den smale stien der han med senket hode kan leve ut sitt hundeliv.
Det var noen som mente han hadde sett en kristen hest fordi han stadig gikk med nedbøyd hode.
Vi har en hund som gjør det samme og som til og med strever med å holde seg på den smale vei. Han har ingen overdrevet respekt for meg men Gudsfrykt det har han.
Jeg forsøker å være en god hundeeier men tålmodigheten settes på prøve når han drar seg inn i busker og kratt etter skit. Eller når han luffer med hode i asfalten og jeg ser ut som om jeg går rundt med en støvsuger uten skaft. Hodet henger ned fremfor han og snuten er en millimeter over veien. I konstante bevegelser snur han skallen frem og tilbake og sniffer, slikker og spiser det han kommer over i farten.
Her en morgen oppdaget jeg noe som jeg reagerte på. Med en gang vi kommer ut på de store veiene så går han plutselig helt normalt og ligner en vanlig oppfostret hund som har lært seg å gå fot eller hva det heter. Med slapp lenke spaserer han ved min høyre side i samme takt som meg og hodet holdes høyt, i en nærmest aristokratisk posé. Men han hater å gå der. Jeg føler hans apati. Han går for att han må gå og han håper og vet att han snart er hjemme eller tilbake på den smale veien. Iblant ser han opp på meg og forsøker si: "Kom deg hjem og les Matteus 7, 13-14"
Bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går der. Men smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.
Og tenker man etter, det er jo noe rørende. Coby vil tilbake på den smale stien der han med senket hode kan leve ut sitt hundeliv.
Det var noen som mente han hadde sett en kristen hest fordi han stadig gikk med nedbøyd hode.
Vi har en hund som gjør det samme og som til og med strever med å holde seg på den smale vei. Han har ingen overdrevet respekt for meg men Gudsfrykt det har han.
No comments:
Post a Comment